Oppsummering av synspunkter på skolenedlegging i Lillehammer 2016

Oppsummering av synspunkter på skolenedlegging i Lillehammer 2016

Forestillingen om at skoler blir bedre når de slås sammen og blir større, er forsøkt «bevist» i mer enn 100 år, uten hell. Likevel er det fortsatt mange, især politikere og administratorer, som tror på dette. Forskningen er ganske sikker på at så ikke er tilfelle. Når politikere og skoleadministrasjoner legger ned skoler, er det hovedsakelig fra en argumentasjon om at man sparer penger. Studier av skolenedlegginger og deres virkning viser at ytterst få bygger på analyser av samfunnsmessige konsekvenser. Skoleadministrasjonen tar bare snevre regnskapshensyn som tar opp virkningene for deres egne budsjett. Forskningen viser at analysene er kortsiktige og ufullstendige, slik at besparelsene ikke veies mot en rekke utilsiktede utgifter, ikke minst byggekostnader, merutgifter med mistrivsel blant elever, skyss, «transaksjonskostnader», dyrere administrasjon og høyere lønninger. I tillegg kommer kostnader som kommer til syne på andre etaters regnskap. Her har saksutredningen feilet på en grunnleggende måte, fordi tverrfaglig samarbeid og forståelse i offentlig virksomhet er så lite utviklet.

Små skoler – og barnehager - er gode fordi lærere og barnehageansatte har mer tid til hver elev og hvert barn, samarbeider om oppgaver, og har et godt samarbeid med foreldre – og ikke minst viser ansvar for skole og lokalsamfunn i større grad enn ved større skoler. Derfor viser internasjonal – og norsk forskning på små skoler at elevene gjør det godt på seinere skoler. De viser også omsorg og empati for elever i andre aldre, noe store skoler greier i mindre grad. Barn fra små skoler har ofte vel så stort nettverk av venner enn barn på større skoler. Forskningen viser også at barn som strever faglig og sosialt på små skoler, gjør det i større grad i større skoler. Dette er et meget sterkt argument mot nedlegging av skoler, og som knapt er berørt i kommunens utredning.

Kommunens argumenter for nedlegging av skoler hviler på et ytterst tynt grunnlag, faglig meget utilstrekkelig, og nærmest dilettantisk. Over hele verden eksisterer det mange tusen små skoler der elevene trives og gjør det godt faglig. Kommunens framstilling har en sterk slagside som begrunner nedlegging og ikke bevaring, og gjør det på et beviselig faglig dårlig grunnlag når det gjelder pedagogiske forhold.

Dette kommer sterkest til uttrykk i det at de har brukt resultater fra de nasjonale prøvene for å «bevise» at barn fra små skoler leverer dårlige resultater. Både myndigheter og forskere advarer sterkt mot å bruke data på denne måten. Tallene for små grupper er så usikre og tilfeldighetene så store at de er ubrukelige for statistiske analyser. Slik statistikken er framstilt fortoner den seg etter mitt syn uetisk og urettferdig. Det er ikke opplyst om skalaer eller hvorvidt det er korrigert for sosioøkonomiske ulikheter. Man måler ikke kvalitet på undervisning eller skoler gjennom å måle såkalte læringsresultater på vidt forskjellige skoler og sette dem sammen. Forskerne som gjennomførte evalueringen av nasjonale prøver på NIFU har fullstendig tilbakevist at dette har noe med læringsutbytte å gjøre. Validiteten i framstillingen er derfor lik null, og det tjener kommunen lite til ære at de har gjort dette. En naturlig respons fra foreldre vil være å nekte sine barn å gjennomføre neste års prøve.

Rapporten fra IRIS om barnehagers ideelle størrelser, bygger på en stor spørreskjemaundersøkelse av styrernes erfaringer. Dette blir et tynt grunnlag. Styrere har ingen utdanning i å vurdere slike forhold, og representerer ikke ansatte, barn eller foreldre. Forskerne har også gjort en case-studie, der de gjør en lokal betraktning. Forfatterne har ikke forsket på slike forhold før, og heller ikke seinere. Rapporten gir mange begrunnelser for at barnehagene bør være små.

Kommunens saksutredning når det gjelder virkningene av skolenedlegging for bygder og grender, er også svært ensidig formulert. ØFs rapport bygger på intervju med folk som er skyldige i å legge ned skoler og som har behov for å forsvare sine gjerninger. Det som virkelig viser hvor opprørt foreldre og grendeorganisasjoner er, ser en i at de har tatt initiativ til oppretting av privatskoler. Det vil også være et reelt alternativ for Buvollen og Saksheim. Et godt spørsmål å stille til de kommunene som er spurt i ØFs rapport, kunne ha vært hvor mange penger de vil spare når grendene lager privatskoler?

I land som Skottland og England er det laget ordninger som gir lokale skoler beskyttelse mot kommuners ensidige økonomiske fokus som argument for nedlegging av skoler. Prinsippet om nærskoler bør ses på som en liknende ordning. Hensynet til barnas beste er det grunnleggende. Forskningen om bærekraftige skoler understreker barnas nære tilknytning til sitt bomiljø som grunnleggende for at barn skal utvikle kunnskaper, ferdigheter og holdninger som kan skape bærekraftige samfunn.

Vi har mye forskning som avviser at skolenedlegging følger naturlig av avfolking. Flere land fører en politikk som hindrer kommuner i å legge ned små skoler i periferien som ledd i en aktiv distriktspolitikk. Derimot ser vi at skolenedlegging fører til tap av eiendomsverdi, at andre samfunnsaktiviteter avtar, at barn får færre fritidstilbud og må i enda større grad reise for å delta, at voksne og ikke minst eldre får mindre kontakt med barnebarn, og at helse og velferd tapes. Befolkningssammensetningen endrer seg i retning av at gjennomsnittsalderen blir eldre. Nedlegging setter fart på denne prosessen.

Samfunnsregnskap er mangelvare for skolenedlegginger. Kommuner ser snevert på egne sektorbudsjett og regnskap. De tar ikke hensyn til at sikkerhetsmarginene med bygging av nye skolebygg ikke er gode nok, og overskridelsene blir store -–noen ganger gigantiske. Store skoler får betraktelig større utgifter til administrasjon, og lærerlønninger øker. Studier viser at de reelle innsparinger forsvinner, særlig når kostnader til elever som får økt behov for spesialpedagogiske tiltak, melder seg. I tillegg kommer vandalisme, transportkostnader, svekket deltakelse i lokalsamfunnet, og lokalsamfunnets tap av aktiviteter, aktelse og framtidshåp.