Bruk og misbruk av Nasjonale prøver.

Bruk og misbruk av Nasjonale prøver.

I framlegget Lillehammer Kommune har laget for å motivere nedlegging av små skoler i Lillehammer, brukes et argument om at de små skolene leverer dårlige resultater på nasjonale prøver, og at kvaliteten på skolen dermed blir for dårlig. Følgelig bør de legges ned. De hevder også at disse skolene har svakere kollegialt samarbeid, utilstrekkelig kompetanse og for lite motiverende læringsmiljø enn de større skolene. Etter mitt syn er påstandene grunnløse.

Disse slutningene trekker man av målte resultater fra nasjonale prøver fra 2010-2013, og det tegnes ut i en graf som viser de tre skolenes «begredelige» score i forhold til de øvrige.

Hva så med dataene kommunen har brukt? Nasjonale prøver er utviklet for å informere lærere og skoler, samt skoleeiere hvordan elever svarer på noen bestemte spørsmål i tre fagområder på 5 trinn for barneskolens del. Resultatene samles og organiseres digitalt og meldes tilbake med det formål at man skal lete fram områder man kan forbedre seg på. Det er dette de nasjonale prøvene er ment å skulle brukes til. Likevel er det mange skoleeiere som i likhet med mediene offentliggjør de gjennomsnittstallene man kan regne ut som resultat for skolene. Dette blir feilinformasjon! Og forklaringene er enkle.

Forskerne ved NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) som evaluerte bruken av nasjonale prøver, framhever at 8 av 10 norske barneskoler har så lavt antall elever at den statistiske usikkerheten blir stor, - så stor at sammenlikning ikke gir mening. I en kronikk i Aftenposten med den megetsigende tittelen ”Bruk og misbruk av nasjonale prøver” i 2013 skriver de:

”Over 40 prosent av barneskolene har færre enn 20 elever på femte trinn, og da bør det strengt tatt ikke beregnes gjennomsnittstall i det hele tatt. Hverken utdanningsmyndighetene eller mediene ser ut til å ha tatt inn over seg hvor stor den statistiske usikkerheten i resultatene faktisk er for hver enkelt skole og kommune.”

I den store rapporten forskerne laget vises det til at kommunene er advart fra Utdanningsdirektoratet mot å gjøre sammenlikninger mellom skoler. En professor i statistikk ved Norges handelshøyskole, Jan Udbø, har vist at når ikke usikkerheten tas hensyn til, retter man ofte ”baker for smed”, og man henger noen skoler ut, mens andre blir rosverdige uten grunn. Kommunen er klar over usikkerheten, og burde latt det være. I stedet henger man ut fire små skoler, barna og foreldrene, samt lærerne.

Dataene ble samlet inn for at dataene skal brukes for å lære noe om hvordan læringsresultatene kan bedres. De er ikke samlet inn for forskningsformål, og er heller ikke av en slik art at uavhengige kan etterprøve dem. De tar heller ikke hensyn til personvern eller taushetsplikt. 

Hvis en skal feste lit til skoleadministrasjonens utregning, - og det skal en definitivt ikke i dette tilfellet - har de grunn til å tro at de har skapt noe nær en vitenskapelig revolusjon på dette området. I over 100 år har vitenskapsmenn og kvinner forsøkt å bevise at større skoler skaper bedre resultat enn mindre. De har ikke klart det. Snarere viser svært mange forskningsrapporter (referanser kan oppgis til interesserte) at det motsatte er tilfelle, og det er liten grunn til å tro at Lillehammer Kommune greier å rokke tilliten til så vidt sikker viten.

De forskjeller vi finner mellom skoler i Norge skyldes først og fremst de såkalte sosioøkonomiske variabler. Gudmund Hernes, Arbeiderpartiets store utdanningsteoretiker, viste for mer enn 40 år siden at når man korrigerte for barns sosioøkonomiske bakgrunn, jevnes forskjeller ut. Det er en hovedregel i norsk utdanningssosiologi og den tilgjengelige forskning vi har fra hele kloden: faktorer som voksnes utdanning, lønn, familierelasjoner skaper ulikhet, og når vi statistisk korrigerer for dem, utliknes ulikhetene. Men ulikhetene mellom bydeler og grender kan like gjerne følge andre grenser og linjer enn sentrum/periferi.

Min oppfatning er at kommunen gjør seg skyldig i misbruk av dataene fra nasjonale prøver for å oppnå en politisk hensikt. Jeg tror tallene er fundamentalt gale. Kommunen bruker data som ikke kan etterprøves av utenforstående, og som derfor blir å anse som et hjemmesnekret og verdiløst resultat. De setter hensyn til personvern og etikk til side. De misforstår tallenes utsagnskraft, og tror de viser noe om skolenes kvalitet. Uansett hvor gode eller dårlige resultat en skole oppnår på nasjonale prøver, sier de ”...ikke noe som helst om hvilket arbeid som er lagt ned fra lærernes eller rektors side for å gi elevene god undervisning”, i følge NIFU-rapporten om de nasjonale prøvene. Jeg mener kommunen gjør lurest i å legge dette til side, og heller be om tilgivelse for sitt misbruk av tall – og den tillit elever, foreldre og skoler har gitt.