Momenter til
høringsuttalelse for bevaring av små skoler i Lillehammer
Forestillingen om at skoler blir bedre når de slås sammen og
blir større, er forsøkt «bevist» i mer enn 100 år, uten hell. Likevel er det
fortsatt mange, især politikere og administratorer, som tror på dette.
Forskningen er ganske sikker på at så ikke er tilfelle. Når politikere og
skoleadministrasjoner legger ned skoler, er det hovedsakelig fra en
argumentasjon om at man sparer penger. Studier av skolenedlegginger og deres
virkning viser at ytterst få bygger på analyser av samfunnsmessige
konsekvenser. Skoleadministrasjonen tar bare snevre regnskapshensyn som tar opp
virkningene for deres egne budsjett. Forskning viser seg å være kortsikte og
ufullstendige, slik at besparelsene ikke veies mot en rekke utilsiktede
utgifter, ikke minst byggekostnader, merutgifter med mistrivsel blant elever,
skyss, «transaksjonskostnader», dyrere administrasjon og høyere lønninger. I
tillegg kommer kostnader som kommer til syne på andre etaters regnskap. Her har
saksutredningen feilet på en grunnleggende måte, fordi tverrfaglig samarbeid og
forståelse i offentlig virksomhet er så lite utviklet.
Små skoler – og barnehager - er gode fordi lærere og
barnehageansatte har mer tid til hver elev og hvert barn, samarbeider om
oppgaver, og har et godt samarbeid med foreldre – og ikke minst viser ansvar
for skole og lokalsamfunn i større grad enn ved større skoler. Derfor viser
internasjonal – og norsk forskning på små skoler at elevene gjør det godt på
seinere skoler. De viser også omsorg og empati for elever i andre aldre, noe
store skoler greier i mindre grad. Barn fra små skoler har ofte vel så stort
nettverk av venner enn barn på større skoler. Forskningen viser også at barn
som strever faglig og sosialt på små skoler, gjør det i større grad i større skoler.
Dette er et meget sterkt argument mot nedlegging av skoler, og som knapt er
berørt i kommunens utredning.
Kommunens argumenter for nedlegging av skoler hviler på et
ytterst tynt grunnlag, faglig meget utilstrekkelig, og nærmest dilettantisk.
Over hele verden eksisterer det mange tusen små skoler der elevene trives og
gjør det godt faglig. Kommunens framstilling har en sterk slagside som
begrunner nedlegging og ikke bevaring, og gjør det på et beviselig faglig
dårlig grunnlag når det gjelder pedagogiske forhold.
Dette kommer sterkest til uttrykk i det at de har brukt
resultater fra de nasjonale prøvene for å «bevise» at barn fra små skoler –
leverer dårlige resultater. Både myndigheter og forskere advarer sterkt mot å
bruke data på denne måten. Tallene for små grupper er så usikre og
tilfeldighetene så store at de er ubrukelige for statistiske analyser. Slik
statistikken er framstilt fortoner den seg etter mitt syn uetisk og
urettferdig. Det er ikke opplyst om skalaer eller hvorvidt det er korrigert for
sosioøkonomiske ulikheter. Man måler ikke kvalitet på undervisning eller skoler
gjennom å måle såkalte læringsresultater på vidt forskjellige skoler og sette
dem sammen. Forskerne som gjennomførte evalueringen av nasjonale prøver på NIFU
har fullstendig tilbakevist at dette har noe med læringsutbytte å gjøre. Validiteten
i framstillingen er derfor lik null, og det tjener kommunen lite til ære at de
har gjort dette. En naturlig respons fra foreldre vil være å nekte sine barn å
gjennomføre neste års prøve.
Rapporten fra IRIS om barnehagers ideelle størrelser, bygger
på en stor spørreskjemaundersøkelse av styrernes erfaringer. Styrere har ingen
utdanning i å vurdere slike forhold, og representerer ikke ansatte, barn eller
foreldre. De har også gjort en case-studie, der forskerne gjør en lokal
betraktning. Forfatterne har ikke forsket på slike forhold før, og heller ikke
seinere. Rapporten gir mange begrunnelser for at barnehagene bør være små.
Kommunens
saksutredning når det gjelder virkningene av skolenedlegging for bygder og
grender er også svært ensidig formulert. ØFs rapport bygger på intervju med folk
som er skyldige i å legge ned skoler og som har behov for å forsvare sine
gjerninger. Det som virkelig viser hvor opprørt foreldre og
grendeorganisasjoner er, ser en i at de har tatt initiativ til oppretting av
privatskoler. Det vil også være et reellt alternativ for Buvollen og Saksheim.
I land som Skottland og England er det laget ordninger som
gir lokale skoler beskyttelse mot kommuners ensidige økonomiske fokus som
argument for nedlegging av skoler. Prinsippet om nærskoler bør ses på som en
liknende ordning her til lands. Hensynet til barnas beste er det grunnleggende. Forskningen
om bærekraftige skoler understreker barnas nære tilknytning til sitt bomiljø
som grunnleggende for at barn skal utvikle kunnskaper, ferdigheter og
holdninger som kan skape bærekraftige samfunn.
Vi har mye forskning som avviser at skolenedlegging følger
naturlig av avfolking. Flere land fører en politikk som hindrer kommuner i å
legge ned små skoler i periferien som ledd i en aktiv distriktspolitikk. Derimot
ser vi at skolenedlegging fører til tap av eiendomsverdi, at andre
samfunnsaktiviteter avtar, at barn får færre fritidstilbud og må i enda større
grad reise for å delta, at voksne og ikke minst eldre får mindre kontakt med
barnebarn, og at helse og velferd tapes. Befolkningssammensetningen endrer seg
i retning av at gjennomsnittsalderen blir eldre. Nedlegging setter fart på
denne prosessen.
Samfunnsregnskap er mangelvare for skolenedlegginger.
Kommuner ser snevert på egne budsjett og regnskap. De tar ikke hensyn til at
sikkerhetsmarginene med bygging av nye skolebygg ikke er gode nok, og
overskridelsene blir store -–noen ganger gigantiske (jfr, stupetårn i Hamar).
Store skoler får betraktelig større utgifter til administrasjon, og
lærerlønninger øker. Studier viser at de reelle innsparinger forsvinner, særlig
når kostnader til elever som får økt behov for spesialpedagogiske tiltak,
melder seg, vandalisme, transportkostnader, svekket deltakelse i
lokalsamfunnet, og lokalsamfunnets tap av aktiviteter, aktelse og framtidshåp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar