Forskning om små og store skolers styrker og svakheter

Kommunen legger til grunn at man har bragt på det rene hva «forskningen sier» om små og store skoler og hvordan størrelse virker inn på skolenes kvalitet. Grunnlaget er en rapport laget av Asplan-Viak for Utdanningsdirektoratet i 2007. Dette er et konsulentfirma som leverer på bestilling for store oppdragsgivere. Rapporten er nedlastbar fra Utdanningsdirektoratets webside. I motsetning til hva oppdragsforskningsinstitutt eller offentlige organ leverer fra seg er skriftet ikke påført verken navn eller nummer, informasjon om oppdragets mandat og natur og er ikke forsynt med litteraturliste. 

Forfatteren, Tone H. Sollien, har skrevet 7 sider, med mye tekst på kulepunkter. Hun bruker mye energi i de få sidene på å kommentere en «uteligger» i litteraturen, med andre ord en helt atypisk undersøkelse, som forøvrig er kraftig imøtegått av forskere med lang fartstid i dette spesifikke forskningsfeltet. Hun finner støtte for at store skoler kan ha bedre resultater i en artikkel forfattet av tre amerikanere i 2002, men som er sitert fra sekundærkilde. Den øvrige litteraturen hun har lest framstiller et syn som sier at skolestørrelse ikke har noen særlig innflytelse på hva elevene lærer. Litteraturutvalget er smalt, og ikke ført fram til en litteraturliste. Hadde dette notatet blitt lagt fram som et studentarbeid ved hvilken høgskole eller universitet som helst, ville fravær av litteraturliste, mange kulepunkter og tendensiøst og lite overveid valg av kilder neppe kunne blitt godkjent. De andre fem arbeidene Sollien har vært forfatter til, som er registrert i Oria (den sentrale bibliotekstjenesten for universitet og høgskoler i Norge), har ikke teoretiske drøftinger og knapt litteraturreferanser. I de arbeidene som lar seg laste ned, refereres det til to -2- andre kilder. Så vidt jeg kan se er ingen av dem søkt publisert i fagfellevurderte fora, som er et minimum for at en forsker skal få anerkjennelse. Det er med andre en syltynn rapport av en svært lite meritert forsker. Det kommer i kategorien "Resultat som bestilt". Det tjener ikke skoleadministrasjonen til ære at de velger å legge dette ved, og det er ille at et statlig organ som  Utdanningsdirektoratet, som mener seg å bygge på forskning og evidens, publiserer slikt materiale.

Det andre dokumentet de setter sin lit til er en utredning fra Kongsberg kommune. Denne inneholder et sammendrag av rapporten ovenfor og fører fram en argumentasjon for at prinsippet for skoleplanlegging skal være utnytting av areal og lærer-kompetanse, - altså rene regnestykker fra en planleggers fantasier om den perfekte økonomisk begrunnede idealstørrelse. Jeg tror dette må være den eneste rapporten som anbefaler at man bygger barneskoler for over 400 elever, mens ungdomsskoler godt kan være betydelig mindre. Det beste man kan si om dette skriftstykket er at det viser hvordan forfatteren av skriftet har kommet fram til sine resultat.

Den tredje rapporten er fra IRIS-instituttet i Stavanger utført på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, og er utgitt som formell rapport med ISBN-nummer. Den bygger på spørreskjema sendt til styrere ved et representativt utvalg norske barnehager, samt kvalitative studier av seks barnehager. Rapporten på 211 sider fører et saklig og balansert språk med argumenter det går an å argumentere mot eller si seg enig i. Den er sitert 11 ganger i Google Scholar, men ikke i forhold til "størrelse og kvalitet". En kritikk av rapporten fra min side er at den ikke reflekterer over hva «moderne» barnehagepedagogikk representerer, og at ikke "basebarnehageorganisering" tolkes innenfor en slike referanseramme. Spørreskjemaet baserer seg på barnehagestyrernes perspektiv, og ikke ansattes, foreldres eller barns perspektiv. Rapporten leverer gode argumenter for at små barnehager oppleves som gode og gavnlige, med godt beskrevne positive effekter. Ingen av forfatterne har ifølge tilgjengelig litteratur skrevet om sammenhenger mellom kvalitet og størrelse i andre sammenhenger verken før eller senere. Dette er med andre ord en engangsforeteelse, som heller ikke siteres i faglitteraturen for sine utsagn om størrelse og struktur.

Den fjerde rapporten er en utredning utført av Østlandsforskning. Forfatternavn, mandat og oppdragets natur er påført riktige informasjoner, og har fått ISBN-nummer. Hoveddelen av rapporten omtaler demografiske trender og folketallsutvikling, og er godt utført samfunnsgeografisk arbeid. Et kapittel om effekten av skolenedleggelse for folketall og velferd er imidlertid skjemmende i betydning av at utvalg for intervjuene er sterkt ensidig, og at et viktig spor, nemlig at fire grender arbeider for å etablere private Montesorriskoler som resultat av nedleggingen, er sterkt underkommunisert. For øvrig sier rapporten ikke noe til støtte for store eller små skoler.

I sum ser det ut til at det kommunens politiske ledelse legger fram som forskning delvis består av en vandrehistorie av en rapport fra Asplan-Viak, som det tjener Lillehammer Kommune og Utdanningsdirektoratet lite til ære å bygge noe som helst på, enn si distribuere. Kongsberg-studien kommer i samme kategori. IRIS-studien er en ensom svale som ikke bygger på annen norsk eller utenlandsk empirisk forskning i synderlig grad. Funnene er ikke publisert videre og det har ikke funnet sted noen forskningsmessig diskusjon om funnene etterpå, i form av tidsskriftsbidrag eller annen aktivitet i fagpressen. Man kan godt lese rapporten som en god støtte til små barnehager. ØF-rapporten er solid i hovedsak, med et forskningsmessig feilskjær i spørsmålet om effekten av skolenedlegging. Ingen av forfatterne har, og her må tas forbehold om at en kan ta feil, skrevet om skolestørrelse, læringsutbytter og skolers kvalitet i andre sammenhenger. De står heller ikke i noen diskurs, verken nasjonalt eller internasjonalt, om disse sakene.

Det er dette jeg, i noen møter der skolepolitikere har møttes, har framholdt som svært slett bruk av det store vell av forskningslitteratur på området som finnes. Det meste av denne gir nemlig støtte til at små skoler gjør et utmerket arbeid, og at skolenedlegging dramatisk kan forverre levekårene i grendene. Kommunens valg av litteratur gir et fortegnet bilde av hvordan små skoler virker. I tillegg kommer så kommunens famøse bruk av data fra de nasjonale prøvene, som et uttrykk for egen forskning.