Nasjonale prøver,
sportsjournalistikk og kunsten å smøre seg bort
Medier og politikere er svært interesserte i hvordan vi
”ligger an” når det gjelder nasjonale prøver. Sist mandag 25.1. bringer GD en
reportasje som sier at i Lillehammer står det dårlig til for 5.klassingene.
Heldigvis greier Røyslimoen skole seg bra, men det er synd for Lillehammer, som
setter seg så høye mål. De skal bli best i Oppland. Konkurransen blir hard,
fordi Vågå skal bli best i Norge. Da må de slå både Lillehammer, Oslo og Bærum og ikke
minst – forunderlig nok – små kommuner i Sogn og Fjordane. Hva kommer Gjøvik
til å gjøre da? Dette strevet for å bli den beste passer kanskje i en kommune
som har mange sportsbragder å hvile på. Men er dette et idrettsstevne?
Nei, det er ikke det. Den heseblesende jakten på å bedre
resultater på indikatorer som nasjonale prøver, fører lite til. ”Testenes tiår”
har det blitt kalt, perioden etter den første PISA-undersøkelsen. Vi som har
hatt barn i Lillehammerskolen har merket hvordan samtalene med lærerne ble mer
og mer preget av at læreren sjekket testresultater, stirrende på skjermen, som
om vi var hos legen og var spent på blodtrykk eller nye medisiner. ”Øv på de
nasjonale prøvene” synes å være den mest nærliggende medisin. I Oslo gjøres det
i stor skala, og i Sogn og Fjordane likeså. I Oslo øves det også på
kartleggingsprøver, fordi skoleledere får ros og belønning i takt med bedre
testresultat. Finland, som hele verden ser opp til fordi man scorer så godt på
PISA-testen, tester sine elever svært lite. I USA vendes nå trenden i retning
av færre tester
Forskere ved NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning)
som evaluerte bruken av nasjonale prøver, framhever at 8 av 10 norske
barneskoler har så lavt antall elever at den statistiske usikkerheten blir
stor, - så stor at sammenlikning ikke gir mening. I en kronikk i Aftenposten
med den megetsigende tittelen ”Bruk og misbruk av nasjonale prøver” i 2013
skriver de:
Med
så få elever blir gjennomsnittstallene, som viser elevenes prøveresultater
fordelt på mestringsnivåer, svært usikre. Over 40 prosent av barneskolene har
færre enn 20 elever på femte trinn, og da bør det strengt tatt ikke beregnes
gjennomsnittstall i det hele tatt. Hverken utdanningsmyndighetene eller mediene
ser ut til å ha tatt inn over seg hvor stor den statistiske usikkerheten i
resultatene faktisk er for hver enkelt skole og kommune.
Flere av de som
har laget de nasjonale prøvene er bekymret for denne vendingen. Prøvene var
ment som underveisvurderende, kartleggende og veiledende i forhold til ønsket
om å utvikle kvalitet lokalt. Nå er dette mange steder i Norge totalt overkjørt
av tendensen til gjøre kvalitetsindikatorene til hovedsak. De har fått
symbolverdi og blitt ”high stakes” – altså de får stor politisk betydning. GD
er med på galeien, og politikerne dilter med.
Tre forskere ved Universitetet i
Oslo som har vært sentrale i lesetesten skriver i en artikkel at mottakelsen av
de nasjonale prøveresultatene «minner om sportsjournalistikk: «bedre enn i
fjor, rangering, de beste elevene, de dårligste skolene…» Vi som arbeider med
prøvene, skulle gjerne sett andre overskrifter med sterkere rot i
virkeligheten, ..» (Frønes, Roe og Vagle, 2012, s. 147). ”Læringsutbytte”
er blitt et nytt uttrykk i denne sportsjournalistiske vrien. Politikere forstår
dette begrepet omtrent som lengdemålere i hoppbakken. Læringsutbytte er målbart
og overført til elevene gjennom undervisning. Røyslimoens lærere demonstrerer
den forstandige bruken av ordet: noe som vokser fram av gode relasjoner, der
lærerne kjenner sine elever og underviser og involverer elever på fruktbare
måter. Tålmodighet og ro kreves når lengdemålerne står og hyperventilerer
ventende på neste hopp.
Jan Udbø, statistikkprofessor på Norges Handelshøgskole,
sier at usikkerheten er så stor ved slike måter å måle på, at man i grunnen kan
la være. Pedagogiske forskere
på feltet advarer mot å tro at man måler kvalitet i skolen gjennom de
resultatene elevene får på tester. Med uthevet skrift ytrer Grøgaard, Helland
og Lauglo at de vil ”advare
mot å tolke de indikatorer som samles inn som indikatorer på skolekvalitet”
(2008, s.178). De forskjeller vi finner mellom skoler i Norge skyldes
først og fremst de såkalte sosioøkonomiske variabler, sa Gudmund Hernes,
Arbeiderpartiets store utdanningsteoretiker for mer enn 40 år siden.
Det er mye som
tyder på at skoleadministrasjonen har smurt seg grundig bort i løpet de har
lagt opp til når de bruker nasjonale prøveresultater som begrunnelse for å
legge ned skoler. I saksframlegget om framtidig skolestruktur i Lillehammer har
de slått sammen testresultater for en rekke år og skilt ut resultatene for små,
mellomstore og store skoler. De har så laget en framstilling som viser at de
små skolene (Buvollen, Ekrom og Saksheim) gjør det dårlig, og derfor
må legges ned. De har dessuten funnet en forklaring ut fra de samme tallene: en
mangler kompetanse hos lærerne, samarbeid og motiverende læringsmiljø! Ikke nok
med det: John Hattie, den store New Zealandske forskeren, støtter kommunen i
denne konklusjonen! Mer «high stakes» går det ikke an å gjøre det!
NIFU sier i sin
rapport at slike sammenlikninger av skoler over tid ikke skal være mulig, og at
kommuner advares mot å gjøre slike sammenlikninger (s.173). Her settes absolutt
alle hensyn til statistisk usikkerhet til side. Uansett hvor gode eller
dårlige resultat en skole oppnår på nasjonale prøver, sier de, ifølge
NIFU-forskerne, ”..ikke noe som helst om hvilket arbeid som er lagt ned fra
lærernes eller rektors side for å gi elevene god undervisning”. Dessuten er det
umulig for andre enn de som har laget regnestykket å etterprøve resultatene.
Tallene er nemlig ikke åpne for innsyn. Når det er slik at ingen kan teste
sannhetsgehalten, kan man i grunnen påstå hva som helst. Jeg er urolig for om
personvern og taushetsplikt er tilbørlig ivaretatt og mener man definitivt er
på ville veier med bruk av nasjonale prøver.
Heldigvis er det lett å tilbakevise påstandene som
kommer fram om at små skoler gjør det dårligere enn større skoler. Forskning
fra folk med meritter og erfaringer fra dette området sier klart ifra at små
skoler lager gode resultater, ofte bedre enn på større, og at den sosiale
læringen ligger godt i overkant. En nestor i norsk utdanningssosiologi,
professor Tore Lindbekk fra NTNU, hevder at dette er et konsistent funn gjennom
årtier og at det antakelig er den individuelle oppfølgingen som gir denne
effekten (2008). En helt fersk studie som har studert sammenhengen
mellom skoleytelser og størrelse for grunnskoler
viser nemlig at individuell oppfølging i mindre skoler hjelper elever med stort
behov, og at den samme gruppen «…perform significantly worse on math and
reading standardized tests» (Gershenson & Langbein, 2015, s.151) i større
skoler. Det utgjør et sterkt argument for at man skal holde også norske skoler
små, et synspunkt tilmed den siste oversikt fra OECD tiltrer (Abalde, 2014,
s.43).
Lærere og rektor på Røyslimoen skole har skjønt noe
vesentlig og stiller seg flegmatisk til det hele. De stoler på seg selv og
bruker prøvene til å korrigere kursen om det trengs. De vet at neste år kan det
stille seg annerledes, - tilfeldigheten og usikkerheten er stor. For de som
ønsker å lese mer om de kritiske innvendingene mot saksframlegget til kommunen
og vil granske litteraturen det er vist til, kan jeg vise til denne bloggen: http://bevarskolerilillehammer.blogspot.com/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar